Tale til landsmøtet i nei til eu, hell 14

Tale til landsmøtet i Nei til EU, Gardermoen 27.11.09 (Med forbehold om endringer under framførelsen) Kjære landsmøte, kjære gjester fra inn- og utland, kjære alle andre tilstedeværende. Kjære venner. Vi lever i spennende, viktige, og uvisse tider. Mot en bakgrunn av finans-, klima- og matvarekrise, fattigdom og massearbeidsløshet internasjonalt, økende forskjeller, svimlende privat rikdom og en internasjonal nyliberalisme som vel snarere må karakteriseres som eldgammel og som har overlevd seg sjøl, samles vi igjen til landsmøte for å oppsummere det siste årets erfaringer og stake ut kursen framover – inn i 2010 og enda litt lenger fram. Vi skal vedta uttalelser og et nytt arbeidsprogram, velge ledelse og motta hilsninger – fra norske og nordiske venner. Og ikke minst skal vi lørdag kveld feste, juble og hylle nei-seieren for 15 år siden, den uforglemmelige kvelden og natta 28. november 1994. Som en kunnskapsbasert og lærende organisasjon ønsker vi å trekke med oss noen erfaringer fra den forrige EU-kampen, nå som det rasles med sabler og utannonseres ny EU-kamp, i nær eller noe fjernere framtid. Hva kan vi lære av 1994 og årene før? Mye. Alt for mye til å gå gjennom her. Derfor har vi da også lansert vårt eget bokprosjekt som skal oppsummere EU-kampen 1994 i sin fulle bredde, sett fra seierskvinnenes (og –mennenes) perspektiv. Det er på tide med ei slik historiebok. Det norske folks bokhyller har hatt en åpen plass til nettopp denne boka, som det er meninga det samme folket skal få gleden av i 2013 en gang, i passe tid til det store året 2014 – 200 års jubileet for den norske nasjonale frigjøringa gjennom egen Grunnlov, og samtidig 20-års-jubileet for nettopp den store nei-seieren i 1994. En meget kompetent bokredaksjon vil være representert på dette landsmøtet, og den tilsatte historikeren vil presentere seg og prosjektet for oss. Dette prosjektet viser dessuten noe av det beste i Nei til EU, da det er et spleiselag mellom fylkeslaga og Nei til EU sentralt, og det er ment å være en bok-bevegelse, der de mange gode lokale historier og fotografier skal samles inn og bli alle til del. Det er slik vi på nei-sida jobber. Vanlige folk er våre helter. På dette landsmøtet vil også den etter hvert meget omtalte historiker Kjell-Erik Kallset (som også er leder av bokkomiteen vår) få presentert sin egen spennende og aktuelle bok om SME, vi vil få omtale av Dag Seierstads nye bok om hvordan EU utfordrer arbeidslivet og fagbevegelsen, og dessuten er vår rykende ferske årbok blitt ferdig fra trykkeriet til landsmøtets åpning. Hvorfor begynner jeg denne talen med å snakke om bøker? Fordi alt dette viser at vi er opptatt av kunnskap. Vi er en kunnskapsorganisasjon, ja en kunnskapsbevegelse. Men også fordi dette er politiske bøker, hjelpemidler i vår daglige politiske kamp, bøker som gir ny innsikt og ny ammunisjon overfor de konkrete politiske utfordringer vi står overfor i 2010, og i årene som kommer. Bøker alle bør skaffe seg. Hvilke utfordringer er det så vi vil og må møte i det nærmeste og de nærmeste årene? Jeg vil
nevne 5:
1. Har ja-sida innledet en offensiv med tanke på en ny omkamp om
EU-medlemskapet? Står vi altså foran en ny EU-kamp innen
stortingsvalget 2013?
2. Står vi for første gang siden 1992 overfor en omfattende debatt om
EØS-avtalen som sådan?
3. Står vi for første gang overfor muligheten av at reservasjonsretten i
EØS faktisk vil bli brukt?
4. Står vi overfor et distriktsopprør og et faglig-politisk opprør i Norge
mot EU-liberalismen?
5. Vil Norge bruke sin sjølstendige stemme i verdenssamfunnet til
virkelig solidaritet, eller er Norge en fotnote som dilter i halen på
neoliberale regimer, enten de heter IMF, EU eller har andre
bokstavkombinasjoner? Og: Hva med Lisboatraktaten oppi dette?
Gode landsmøte.
I oppspillet til dette landsmøtet har altså spørsmålet (nok en gang) blitt reist: Står vi nå foran
en ny EU-kamp, altså en EU-søknad med derpå følgende medlemskapsforhandlinger og
folkeavstemming?
Det meste taler for at svaret på dette spørsmålet er nei.

Jeg skal gå gjennom begrunnelsen, men la meg likevel først slå fast: Nei til EU vil ikke la seg
overraske, bli fanget i noe bakholdsangrep, eller stille seg forsvarsløse om angrepet kommer.
Vi har mange ganger vist at vi er i stand til raskt å forholde oss til en ny politisk situasjon –
det skulle være nok her å nevne saken om Grunnlovens § 93 – og det er sjølsagt sånn at vi
ikke lar oss lulle inn i noen form for falsk trygghet. I politikk er som kjent alt mulig. Vi
kommer til å være i beredskap for enhver eventualitet når det gjelder EU-saken. Det kjennes
som en voldsom betryggelse at vi kan oppsummere 2009 som et år der vi nok en gang øker
vårt medlemstall – egentlig helt oppsiktsvekkende – og nærmer oss 30.000 medlemmer. Det
er en styrke at vi har den politiske bredden intakt. Det er godt å vite at våre politiske og
økonomiske støttespillere står bak oss. Det gir sjøltillit å vite at vårt forhold til store deler av
fagbevegelsen, ikke minst det største forbundet i LO er bedre enn noen gang. Det gjør heller
ingen ting å vite at halve regjeringa er EU-motstandere, og at den politiske kontakten til flere
sentrale politiske miljø er svært god. Vi er i ferd med å trappe opp vår satsing i
studentmiljøene, i tråd med kunnskapen om at EU-motstanden er aller sterkest i aldersgruppa
under 30 år, og det er godt å vite at vi har gode politiske allierte i mange andre land, som i
Danmark, Sverige og på Island, som gir oss verdifull informasjon, og gjør oss i stand til å
analysere den politiske situasjonen mest mulig korrekt. Og ikke minst: Vi brukte
stortingsvalgkampen i år til å ”trimme” organisasjonen. Den grasrotorganisasjonen som
beseiret makta i 1994 vil definitivt være i stand til å gjøre det igjen!
Jeg har lyst til, som en honnør til dere i fylkeslaga våre, å nevne den spontane solidariteten
som denne organisasjonen viste overfor våre danske venner foran EU-parlamentsvalget i vår,
og tilsvarende overfor våre irske venner ved folkeavstemmingskampanjen om Lisboatraktaten
på den grønne øya. Jeg er overbevist om at denne organisasjonen også vil stå opp tilsvarende
for våre islandske venner. Nei til EU er også en internasjonalt orientert solidaritetsbevegelse.
Det er jeg stolt av å kunne fastslå.
Men altså, tilbake til utgangspunktet: Hvorfor er det lite sannsynlig at vi står overfor
noen omkamp om EU-medlemskapet i denne stortingsperioden?
For det første: Fordi tre regjeringer på rad har nektet seg sjøl å skulle sende en søknad. Fordi
det har vært sterke nei-partier i disse regjeringene. Så også med Rød-Grønn II og Soria Moria
II. Dersom denne regjeringa sitter perioden ut, blir det ikke sendt noen søknad.

For det andre: Fordi alle meningsmålinger i 56 måneder på rad har gitt et klart nei-flertall. I
november svarte folket nei til EU, med 14 % margin i Aftenpostens måling, 7 % i
Sentiomålinga. I morra kommer Dagbladet med en ny måling som viser 45-32 i vår favør.
Business as usual. Så lenge det ikke er et varig og klart ja-flertall på meningsmålingene om
EU blir det ikke tatt initiativ til noen ny EU-søknad.

For det tredje; Fordi et flertall – 85 – av de sittende stortingsrepresentantene har lovt velgerne
ikke å gå inn for noen søknad i perioden, jfr. Nei til EUs store valgundersøkelse. Så lenge
stortingsrepresentanter er avhengige av tillit vil de nøle lenge før de bryter sine løfter til
velgerne for å satse på EU-søknad.

For det fjerde: Fordi jeg heller ikke tror EU i de kommende åra vil vise seg å bli noen
suksesshistorie, sjøl om noen vil forsøke å framstille det sånn. Uansett Lisboatraktat vil EU
preges av indre motsetninger, høy arbeidsløshet og sosial uro. Jeg tviler på at det norske folk
vil ønske Norge inn i denne politiske unionen, også om danskene skulle fjerne noen unntak,
og til og med om Island, mot formodning, skulle gå med. Så lenge vi og andre får fram et
realistisk bilde av det faktisk eksisterende EU, vil neppe det norske folk kjøpe konseptet.

For det femte: Ja-sida splittes nå på EØS. Det er svært interessant å se utenriksminister Støre i
Stortinget advare utenrikskomiteens leder Ine Marie Søreide om å dempe EØS-kritikken sin.
Jeg har venta på det; Pål Frisvold og Unge Høyre-kjøret mot EØS ville bli umulig å svelge for
EU-tilhengerne i AP. Der forsvarer man EØS som et reelt gode. Man er ansvarlig overfor
næringslivets rammebetingelser. Og dessuten har det noe med fadderskapet å gjøre. Den som
hørte Støres skjønnmaling av EØS-avtalen i Stortinget 19.november må oppleve det som om
han og Frisvold er på hver sin planet. Frisvold kaller EØS et ”helvete”, men obs: Det er jo
slett ikke innholdet i EØS eller konsekvensene av avtalen han klager på – kun det
”demokratiske underskuddet”. Som kun kan oppheves ved fullt medlemskap. Her står vi ved
et interessant fenomen, og en snurrig logikk, som vi vil få høre svært mye mer av, fra folk
med ulike forskertitler, fra Frisvold, fra Høyre og Unge Høyre – ja fra bekjennende EU-
tilhengeres side i tida framover: I dag er det ille for Norge ikke ”å ha hånda på rattet” i
Brussel. Det er det som gjør at vi må svelge ”alt” som kommer fra EU gjennom EØS. Ja vel.
Er da botemidlet å slutte å svelge? Å påvirke EU strategisk i forkant, mens man samtidig
respekterer det norske folkets nei? Eller å bruke den legitime reservasjonsretten? Å stå opp for
Norges vitale nasjonale interesser? Nei, det veit vi: Det er de samme kreftene som hyler om
demokratisk underskudd, faxdemokrati, utenforland og nå altså også: impotent kaksefolk (jeg
kommer til den), som aldri har villet bruke den samme reservasjonsretten! Som har vært totalt
impotente når det gjelder å påvirke EU i Norges retning. Sjølsagt: Fordi deres interesser er i
tråd med EUs! Fordi de står for den samme politikken, enten vi snakker om å knekke
fagbevegelsens innflytelse, redusere ulønnsom postombæring, omgjøre helse til en vare, å
sikre patent på liv eller å omgjøre coca cola til en sunn drikk ved å klistre på en lapp utapå
flaska. Liberalistene på ja-sida omfavner alt EU står for, og så skal de ned til Brussel på vegne
av oss og hele det norske folk for å gjøre sin innflytelse gjeldende! Hvem skal de snakke for?
Hva skal de snakke om? Vi må altså for all del ikke gå i Frisvold/Søreide-fella, særlig ikke nå
som det har oppstått et sprik på ja-sida. EØS er ikke lik EU. EU er mye, mye mer og verre enn
EØS. Vår kritikk av EØS er primært på konsekvensene for det norske samfunn og
menneskene her – og de konsekvensene vil bare bli mye mer omfattende og irreversible med
fullt EU-medlemskap. Den gode nyheten er at ja-sidas EØS-forvirring vil gjøre det
vanskeligere for dem å samles om en, felles strategi. Så lenge ja-sida har en så ulik
tilnærming til EØS-avtalen, vil de neppe klare å samle seg om å sette den på spill for å sende
en EU-søknad.

For det sjette: Ja-sidas største mareritt er ikke å bli stående utafor EU, men å tape en tredje
folkeavstemming. Som Stoltenberg sa det etter valget: ”Jeg var med å tape i 1994. Jeg er ikke
en mann som oppsøker politiske nederlag”. M.a.o.: Nei-sidas styrke og samhold er en viktig
avskrekkingsfaktor for de 4 ja-essene Stoltenberg, Støre, Søreide og Solberg. Så lenge nei-
sida står samla, er vi sterke. Så lenge vi står samla, vil ja-sida nøle med å reise
medlemskapsspørsmålet for fullt.

Tross alt dette: Hva taler likevel for en raskere omkamp - innen 2013?

Slik jeg ser det, må det være en snuoperasjon i opinionen til ja-flertall over lengre tid
kombinert med ei regjeringskrise, der det dannes ei ny regjering uten klare nei-partier; en
mindretallsregjering Stoltenberg, eller en mindretallsregjering Jensen/Solberg. Sett i lys av de
siste dager kan noe slikt sjølsagt ikke utelukkes. Jeg vil nok likevel mene at Siv Jensens
spådamekunster har et visst preg av ønsketenking over seg. Dessuten: Motkreftene i AP er
sterke, noe ikke minst boka til Kjell-Erik påviser.
Regjeringsspekulasjoner får vi så overlate til journalister og politiske såpekokere. Det
avgjørende vil nok en gang være folket sjøl.
En endring i norsk opinion til ja-flertall KAN sjølsagt tenkes, sjøl om jeg ikke helt ser det for
meg. Et evt. islandsk EU-medlemskap i ca. 2012 kombinert med at ja-sida klarer å legge
premissene for EØS-debatten slik at den handler om EU-medlemskap, kan bidra til noe sånt.
Spe på med en solid dose skjønnmaling av EU med Lisboatraktat og en evt. dansk og svensk
konvertering til Euro, så kan man se konturene av en forsterket propagandaoffensiv fra ja-sida
som kanskje kan gjøre inntrykk på det norske folk.
Vi skal sjølsagt heller ikke undervurdere Europabevegelsen – men jeg må si jeg ikke ble
direkte imponert over de medlemstall som ble offentliggjort i ABC-nyheter; For en
organisasjon som på 4 år skal bli 50.000 medlemmer (!) er det en relativ svak start å gå tilbake
med flere hundre på de tre første månedene. Når det er sagt; Jeg hadde gjerne sett at det fantes
en ja-organisasjon rundt om i landet! Vi sakner oppegående folk å debattere med. Som regel
kan eller tør ikke ja-folk å møte oss i debatt. Det er også en form for demokratisk underskudd
i EU-sammenheng. Det blir liksom litt smått at Frisvold får med seg en FrPer og løper rundt i
Torggata i Oslo og vifter med 100-lapper i rabatt til handlende Oslo-folk for å illustrere
fordelene med EU-medlemskapet, slik han gjorde et stunt av i går. Så var det ikke de store
ideene likevel som skulle få oss inn i EU-himmelen, men prisen på kjøtt- og polvarer?
Blir så Island medlem av EU?
Jeg gleder meg til å høre våre mange islandske venner kommentere dette spørsmålet, i sin hilsen, på seminar og i et eget møte søndag etter landsmøtet. Det var forfriskende å møte den nye Heimssyn-lederen på NRK TV og radio i dag morges! Det vi kan slå fast, er at sosialdemokratene er det eneste partiet som går inn for EU-medlemskap i Alltinget. Videre at opinionen på Island har snudd. At det er full sprekk i regjeringa i synet på EU. At Brussel begynner å bli alvorlig bekymret for at de skal gjenoppleve en ”norsk” historie, nå som forhandlingene med islendingene er på beddingen. Icesave-historien, IMFs, EUs, britenes og nederlendernes utpressing av våre venner fra sagaøya har ikke gjort situasjonen lettere for de EU-vennlige. For et år siden var 90 % av islendingene for islandsk EU-medlemskap. ”Nød lærer naken kvinne å spinne”, som det heter. Det var en desperat stemningsbølge, på basis av en desperat situasjon. I dag er over 60 % mot. Krisa er ikke løst, men islendingene er blitt realitetsorientert. Kjære landsmøte. Vi skal stå skulder ved skulder med våre venner fra øyriket i øst. Vi skal vise at solidaritet er et ord med mening. Om Heimssyn og islendingene ber oss om hjelp, så skal vi stille opp. Jeg skulle ønske den norske regjeringa også hadde vært litt mer uforbeholdne i sin måte å støtte våre naboer på. Nordisk samarbeid i praksis må forplikte – se hvordan lille Færøyene stilte opp for Island! I Danmark har sosialdemokratene fått med seg SF og de radikale på å kreve en rask folkeavstemming om forsvars- og justisunntakene. Statsministeren nøler – han er under press fra Dansk Folkeparti. Her er det en del politisk spill, men resultatet kan likevel bli at det iverksettes en rask folkeavstemmingskampanje. Kanskje på vilkår som er helt urettferdige i forhold til kritikerne. Våre venner i Folkebevægelsen ser veldig alvorlig på situasjonen. De danske forbehold har på mange måter vært den siste rest av dansk sjølråderett. Vi støtter våre venner, samtidig som vi skal ha et våkent øye på hvordan denne saken kan komme til å bli brukt i de mange norske EU-vennlige medier. Riktignok er det ikke Euro-forbeholdet det snakkes om denne gangen, men vi kan regne med at vi vil kunne få en domino-effekt dersom man lykkes med å få flertall på de andre områdene. Da kommer nok folkeavstemminger både i Danmark og Sverige for å fjerne Euro-unntakene. Og da risikerer vi altså å stå alene igjen med myntenheten krone. Ensomme og forlatte. Ute i kulden. Kjenner dere ikke allerede hvor ensomt og kaldt det er? Hvordan vi virkelig blir det folket som Pål Frisvold karakteriserte i en veldig spesiell pressemelding her om dagen, i det han gikk av skaftet i pur glede over at Lisboatraktaten omsider blir virkelighet: ”Impotente kakser her nord” kalte han det norske folk. Rett nok var setninga fjerna tre timer etterpå (!), men det er likevel så man virkelig skjønner at det er Viagra det norske folk trenger, skal vi klare oss gjennom den ensomheten som omgir oss utafor den Europeiske Union. Eller som en kjent næringslivsleder sa det i en radiodebatt vi hadde for en stund siden; Utenfor ”den europeiske kulturkrets”. Alt er som kjent tillatt i krig og kjærlighet. EU-striden i Norge handler åpenbart om begge deler. Og det er altså vi på nei-siden som lar oss rive med av følelser. Hva annet kan vi se i glasskula som skulle bevege det norske folk fra nei til ja? Økende arbeidsløshet? Økonomiske nedgangstider? Rentestigning? Dette vil sjølsagt kunne ha betydning. Problemet for EU-tilhengerne er at situasjonen og utsiktene er så uendelig mye verre og vanskeligere i EU enn i Norge. Norge var det første landet til å bli ”friskmeldt” av OECD. Vi holdes fram som et forbilde med den statlige motkonjunkturpolitikk som har vært ført. Arbeidsløsheten er av det laveste i Europa. Misforstå meg ikke – arbeidsløshet er et onde uansett. Men det er bedre med lav enn med høy arbeidsløshet. I EU er arbeidsløsheten sterkt stigende, over 10 %. I enkelte land mye høyere. Ungdomsarbeidsløsheten i Spania nærmer seg 40 %! I Irland går hundretusener i streik mot regjeringas EU-pålagte nedskjæringer i offentlig sektor. På Baltikum raseres velferden etter krav fra EU. En sterk offentlig sektor er
en vederstyggelighet i en liberalistisk økonomisk tankegang. En rekke medlemsland kritiseres
skarpt fra Brussel fordi de ikke innfrir EUs krav når det gjelder prisstigning og
budsjettbalanse, mens det de kanskje trengte var motkonjunkturpolitikk, devaluering eller en
friere rentefastsettelse; Muligheter Norge har, utafor den monetære union og EU.
I det hele tatt er det situasjonen i arbeidslivet i EU som bør vekke størst bekymring også for
oss her hjemme; En sterkt svekket fagbevegelse, luselønninger, ungdomsarbeidsløshet,
boligproblemer – slikt kan både føre til et ”race to the bottom” og til at ekstreme politiske
grupperinger får en gjødseldynge å vokse på. I England er fenomenet allerede under utvikling.
I Tyskland streiker ansatte MOT ei minstelønn, da de er livredde for at arbeidsplassene skal
forsvinne øst- eller sørover. I Spania er det økonomiske miraklet stoppa opp, da bedriftene
fant ut at det lønte seg bedre å flytte til Øst-Europa med sin ekstremt billige arbeidskraft. Til
og med i Finland er arbeidsløsheten sterkt voksende. Og der er det nå kun 32 % som sier de er
tilhengere av EU. Nei, EU er ingen suksesshistorie for folk flest. Men den er åpenbart en
suksesshistorie for folk med mye penger og makt fra før, for alle som kan utnytte frislippet i
økonomien, enkeltmannsforetakene, fortrinnene ved å etablere et selskap i utlandet framfor i
eget land – den frie bevegeligheten av arbeid, kapital osv. Anne Engers berømte ”fire
friheter”. Noen er mer sannspådd en andre. Og noen skriver lærebok om dette, slik Dag
Seierstad nå altså har gjort. Les & lær. Dette er ”globaliserings”-medaljens stygge bakside, og
en trussel både mot den nordiske og den norske modellen.
Dermed skal vi over på EØS.

La meg begynne slik: Jeg tror heller vi står overfor den store EØS-debatten enn overfor en ny
EU-søknad. Det er imidlertid en viss fare for at disse tingene vil bli kopla sammen. Det skal vi
være årvåkne for!
Kjære venner. Da vi var samla på Hell for et år siden gjorde dette landsmøtet et historisk
vedtak. Kanskje var det ikke alle som var like klar over det da, men med fasit i hånda kan vi
fastslå følgende:
Nei til EUs krav og strategi for en ”NOU om EØS” – altså en full gjennomgang av EØS-
avtalen av et offentlig utvalg – har på et år blitt regjeringas offisielle politikk!
Det er ikke
hverdagskost, for å si det sånn, men det viser at Nei til EU traff spikeren på hodet med vårt
krav. Vi var på banen akkurat i rett tid, med rett krav.
Hvordan kunne dette være mulig?
Forklaringa er sjølsagt sammensatt, og flere aktører har ulike motiver i dette, men viktigst er å
se dette i sammenheng med
a) Kampen mot tjenestedirektivet og situasjonen i LO inn i LO-kongressen mai 2009 b) Behandlinga av regjeringas stortingsmelding om utenrikspolitikken våren 2009 Vi husker alle den seige og lange kampen Nei til EU og våre venner i fagbevegelsen sloss mot tjenestedirektivet. Tilsynelatende endte kampen i nok et nederlag, da Stortinget forta seg å vedta direktivet rett før LO-kongressen. Det skulle vise seg å være et feiltrinn. En kan vel si at en oppdemmet fortvilelse og forbannelse på LO-kongressen første til at flertallet stemte ned ledelsen på EØS-punkt etter EØS-punkt. En ting er at de vedtok å beklage Stortingets vedtak (og dermed sparke Støre og Stoltenberg på skinnleggen) om tjenestedirektivet. De vedtok også å advare mot postdirektivet og legge inn sterke forbehold mot prinsippene i utkast til helsedirektiv. Enda viktigere var at LO vedtok et krav helt overensstemmende med vårt om full EØS-evaluering. Tre uker etter hadde et enstemmig Storting vedtatt å anbefale en tilsvarende gjennomgang. Støre kvitterte ut, og lovte et utvalg med ”tillit i alle leire”. Nei til EU kjørte fram dette kravet som et av våre viktigste i valgkampen og i kandidatundersøkelsen. De rød-grønne vant valget. Etter valget ble EØS-evalueringa skrevet inn i Soria Moria II – det skal ”nedsettes et bredt sammensatt og forskningsbasert utvalg som skal gjennomgå alle sider av EØS-avtalen”. Nei til EUs politikk er blitt offisiell norsk regjeringspolitikk, et år etter at landsmøtet i Nei til EU lanserte kravet. Det kaller jeg historisk! La oss feire våre seire! Så er det sjølsagt sånn at vi verken er naive eller mangler analytiske evner. Vi ser at det er mange harer som er ute og hopper her, og at vi så langt ikke innkassere en full seier. (Men en halv seier er bedre enn ingen.) Så hva er situasjonen? Utenriksminister Støre har klargjort at det skal nedsettes et offentlig utvalg innen jul, at utvalget skal utarbeide en NOU i løpet av ca. 2 år, som så skal følges opp av stortingsmelding som grunnlag for en bred stortingsdebatt om konsekvensene av EØS-avtalen. Så langt er dette veldig bra, og i tråd med vårt mål: Omsider en åpen og bred EØS-debatt i all offentlighet. Antakeligvis i 2012. Slik jeg forstår det, foregår det nå en dragkamp om mandatet for og sammensetninga av dette utvalget. Nei til EU har vært soleklare på at vi tar Støre på ordet, i hans erklæring for Stortinget og seinere i media på at utvalget skal sammensettes slik at det er ”balansert” og har ”tillit i alle leire”. Vi har framhevet at nei-siden er en av de viktigste ”leirene” i dette spørsmålet, og at folk fra våre rekker har en sjølsagt plass. Vi har videre advart Støre mot en gjentakelse av ”suksessen” med ensidig å benytte lydige ja-forskere i dette arbeidet. Noen er blitt litt snurte av det, for å si det sånn. Det er en viss grunn til optimisme mht. den balansen i utvalgets sammensetning som Støre har tatt til orde for, og som SP og SV har vært klare på skal ligge til grunn. Vi skal ikke være blåøyde, men jeg tror ikke vi vil se en repetisjon av tjenestedirektivovergrepet. Neste spørsmål er selve mandatet: Hva er det som skal utredes? Her er bildet litt uklart. Det er forventa at utvalget skal foreta en vegg-til-vegg analyse av EØS-avtalens konsekvenser på alle områder av samfunnet, inkludert også områder som ikke direkte er underlagt det indre marked, så som utdannings -, forsvarssamarbeid og justissamarbeidet. Formodentlig vil bakgrunnen og premissene for EØS bli analysert, reservasjonsrettens teori og praksis bli gjennomgått, men så kommer vi til et kjernespørsmål: Vil alternativer til EØS bli utredet? Her sier Støre tvert nei. SM II sier heller ikke noe om dette. Dette er et kjernepunkt for oss. Skal vi få en reell EØS-debatt fram til og i 2012, må det være et sjølsagt poeng at også alternativer til EØS utredes! Jeg skjønner hvorfor Støre er redd for dette; Det KAN jo vise seg at Norge faktisk ville kunne klare seg utmerket uten hans og Gros ”baby” fra 1992 – at næringsliv og sysselsetting ville stå seg like godt med en type bilateral avtale, i stedet for den omseggripende husmannskontrakten EØS. Her forventer vi at SV og SP står på i forhandlingene. I Støres Europaforum ga Erna Solberg uttrykk for at hun mente alternativene burde utredes. Riktignok var hun klar på hva som var hennes (eneste) alternativ, men det er likevel viktig å få fram at det vil være en styrke for demokratiet, for balansen og for tilliten om så skjer. Hvis ikke vil debatten fort kunne få ei slagside. Kjære landsmøte. Forbered den store EØS-debatten, sannsynligvis i 2012. Men fram til da er det utvilsomt en jobb å gjøre; Vi må skolere oss, hente fram igjen nytt og gammelt som er skrevet om EØS, og utvikle ny kunnskap og argumentasjon. Vi må søke å påvirke aktivt arbeidet i sjølve utvalget; I følge utenriksministeren ser han for seg at utvalget skal jobbe med åpne møter og seminarer rundt om i landet, for å hente inn synspunkter og kunnskap om avtalens konkrete konsekvenser. Her må vi være på banen! Det gir oss også en alle tiders mulighet til å få fram slike erfaringer, og dele dem med andre. Vi må se mulighetene i det som nå skal skje, og ikke la noen definere dette som et lukket forum som bare skal kommunisere med ”eksperter” av ymse slag. Og dette bringer meg rett videre til neste spørsmål; Står vi overfor Norges første veto i EØS? Jeg snakker sjølsagt om Datalagringsdirektivet. Et helt spesielt direktiv, på alle måter. Egentlig helt fjernt at det skal ha noe med EØS å gjøre, men det viser jo at der det er politisk vilje er avtaleverk ingen hindring. Vi står altså overfor den mulige situasjon, at AP vil bli stående helt isolert med sitt ja. Det er slett ikke gitt, og alle skjønner jo at kampen nå står om Aps og Høyres stortingsrepresentanter. Motstanden er helt unik i sin bredde, og jeg vil si – faglige tyngde, med datatilsynet, regjeringas egen persovernkommisjon og den internasjonale juristforeninga med Ketil Lund i spissen for IKT-miljøer, bloggere, ungdom, FrP og Rødt hånd i hånd – ja det er sjeldne fornuftsekteskap som er inngått i disse dager. Høyesterettsdommer Ketil Lund får dere for øvrig anledning til å møte på DLD-seminaret lørdag ettermiddag. Hva skal være Nei til EUs rolle i denne kampen? For det første: Lokalt. Alle må melde seg inn i Stopp DLD! Det er til og med gratis – og bare et tastetrykk unna. Gakk hen i første pause! Få med medlemmene deres når dere kommer hjem! Dernest: Ta initiativet til lokale Stopp DLD-komiteer etter mønster av den sentrale. Skap debattfora. Få med Venstrefolk, Europeisk Ungdom, FrP – uvante samarbeidspartnere, men som er helt enig med oss; Direktivet må stoppes! Til og med lokale Høyrefolk vil være aktuelle i alliansen. Desto bedre. Her må man forlate vanetenking og gå inn i dette med åpent sinn. Det overordna målet er å vinne kampen mot direktivet. Tverrpolitisk arbeid er noe vi kan! Sentralt vil vår rolle være å understøtte dere, og å støtte kampanjen. Vi vil bruke vår kompetanse og ekspertise, på kampanjer, på EØS og på DLD til å skaffe fram argumentasjon og dokumentasjon, foredrag og foredragsholdere. Men vi vil ikke ta noen lederrolle i dette – det må StoppDLD klare. Det er sjølsagt også de som har best mulighet til å utfordre f.eks. Høyre. Det er til gjengjeld lovende at sterke krefter i fagbevegelsen – og AUF – går så klar mot direktivet. Kanskje ikke en gang AP er upåvirkbare? Nei da må Helga Pedersen legge bort argumentasjon av typen: ”Bare et barn kan reddes er det verdt det.” Som det så betimelig er påpekt: Det meste av vold foregår i hjemmet. Bør politiet få installere videovervåking i alle hjem? Minst et barn vil kunne bli reddet. Det blir sjølsagt absurd å føre en debatt på en sånn måte. Dette handler om grenseoppgangen mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Vi mener grensa går ved EUs datalagringsdirektiv. Men, som barnevernsarbeider i 25 år, hvis spørsmålet kunne stilles slik Helga stilte det, ja da hadde jeg vært for dette direktivet og mer til! Som det er sagt: Et samfunn med null kriminalitet er et totalt ufritt samfunn. Alt har en pris, dessverre. Denne kampen er altså annerledes. Den er ikke for og mot EU. Ikke for eller mot EØS. Den er for eller mot personvernet, for eller mot ”storebror ser deg-samfunnet”, men Norge og det norske folk utfordres i dette fra EU via direktivet. Derfor er dette en sak også for oss. Den blir i realiteten avgjort i løpet av årets første 9 mnd., med en høringsfase fra 1.1.-31.3., etterfulgt av et forslag fra regjeringa til Stortinget. Heller ikke her er noen ting avgjort – SV og SP tok som kjent her sin eneste forhåndsdissens i SM II. Dette blir kortvarig. Det blir intensivt. Det er gode muligheter til seier – noe som vil gi det første historiske veto mot noe EU-direktiv fra norsk side. Det vil til gjengjeld mange i EU glede seg over, ja kanskje det til og med ville gi anstøtet til en ny debatt i EU-landene om klokskapen i et sånt direktiv, som kanskje kan sies å være lite i pakt med sin tid? Marsjordren i arbeidsplanforslaget fra Rådet er klart: Dette er vår hovedkampanje i 2010! Distriktsopprør? Regjeringa må ta stilling til EUs 3.postdirektiv, som gjelder post under 50 gram innen utgangen av 2011. Det kan høres helt uskyldig ut, men handler om hvorvidt vi skal ha en likeverdig posttjeneste i hele landet – en hjørnestein i distriktspolitikken og i det vi kan kalle ”den norske modellen”. Den handler om likeverdige konkurranseforhold for distriktsnæringslivet, om å få aviser i postkassa 6 dager i uka, om å unngå sosial dumping. Viktige ting står på spill! Nå har Postkom lykkes i få med seg hele LO-ledelsen i et krav om veto. 150 ordførere skreiv under på et opprop på forsommeren – samtlige avbilda i siste nr. av Standpunkt. Kommunestyrer begynner å behandle saka. Det som er viktig nå er å bidra til et distriktsopprør – i samarbeid med alle gode krefter – for kravet om veto. Det er nemlig kun veto som vil sikre oss på sikt. Den ”mellom-modellen” som er lansert, som angivelig skal sikre det samme som vi har i dag, forutsetter årlige milliardbevilgninger over statsbudsjettet. Det kan jo høres greit ut? Ja, helt til Jens en dag finner ut at disse pengene må spares til et enda bedre formål, eller de markedstro i FrP og Høyre danner regjering og gjør som de lovte velgerne – fjerner all slik støtte og satser på fri konkurranse. Som dere skjønner – de mellomløsninger det snakkes om blir veldig fort skrift i sand. Det som er utrolig positivt i denne saka, er at fagbevegelsen i Europa har våknet. Ikke minst inspirert av den norske motstanden, aksjonerer nå postansatte i land etter land mot luselønn, sosial dumping og forverring av arbeidsvilkår. Dette er oppmuntrende. Det bekrefter dessuten det vi har sagt; At den norske motstanden mot EUs kullsviertro på markedsløsninger deles av mange utover i EU-landene, og er slett ikke noe isolert, norsk fenomen! For oss bør dette bety en inspirasjon til konkret innsats i 2010 og særlig 2011. I allianse med Postkom, med lokalt næringsliv, lokale folkevalgte, butikkeiere, fisker- og landbruksorganisasjoner og alle andre som vil motsette seg at EU skal diktere vilkårene for om posten skal fram i hele Norge, samtidig og med lik porto. Der fikk vi altså nok en utfordring og oppgave å planlegge for. Det skal EU ha – de gjør i hvert fall ikke oss arbeidsløse! Til slutt – og i kort form: Jeg har ved en del høve tillatt meg å si at jeg er stolt av Norge. Stolt av at lille Norge har en så klar og tydelig stemme i verdenssamfunnet. Det er sjølsagt ikke alt jeg er like stolt over, men det skal jeg la ligge. Jeg er stolt over Norges bidrag til det verdensomspennende forbudet mot landminer, moratoriet mot klasevåpen, og nå initiativet i forhold til håndvåpen. Jeg er stolt av regnskogfondet, av at Norge har økt sine klimaforpliktelser til 40 % innen 2020 og at det er Norge, som sammen med bl.a. Mexico, har vært villige til å legge på bordet konkrete forslag til finansiering av de fattige lands klimatilpasninger. For å redde bl.a. verdens øysamfunn fra de oversvømmelser som truer. Jeg er stolt over at Norge har gått foran med en gigantisk gjeldslette i forhold til de fattige land. Det som forundrer meg er at ja-sida aldri er stolt over noe av dette. De snakker ned og snakker ned Norges betydning i verdenssamfunnet, på tross av hva FN sier om Norges betydning som eksempel fra den rike del av verden, eller hva myndighetene i Brasil sier om den norske innsatsen for å redde regnskogen. Jeg håper og forventer at vi skal få høre og se Norges klare stemme i København i dagene som kommer! Jeg forventer at Norge allierer seg med de positive kreftene når WTO-forhandlingene nå starter opp igjen. Jeg forventer at Norge jobber strategisk for å endre IMF og liknende organisasjoner fra å være et instrument for markedsliberalismen, til å bruke sin makt for sosial rettferdighet og mot fattigdommen. Sjølsagt liker ikke ja-sida slike ideer om hva Norge kan eller bør få til. I forhold til deres skjema må jo Norge inn i EU for å få til noe som helst! Men hvilket EU er det så Norge skal bli medlem av? Dagbladet ringte meg på veien opp hit og stilte det inkvisitoriske spørsmålet: ”EU har jo forandret seg mye siden 1994 – hvorfor skal man si nei i 2009?” Det kunne jo vært en liten praktisk øvelse for landsmøtedelegatene dette her. Mitt korte svar: Ja, EU har forandra seg. De er blitt enda mer union, enda mer overnasjonale, sentralisert enda mer makt til Brussel på bekostning av de enkelte medlemsland og den enkelte innbygger. Det er m.a.o. et enda mer uspiselig EU vi ser, vi som har øyne som er skeptiske til sentralisering av makt, mer makt til de store på bekostning av de små landa, mer kullsviertro på markedets fortreffelighet på alle livets områder, som ser behovet for det nære, nasjonale demokratiet. Lisboatraktaten selges inn som et demokratitiltak. Det er godt gjort. Jeg spør: Hvilken definisjon av demokrati er det ja-sida holder seg med? Lisboatraktaten gir litt mer innflytelse til EU-parlamentet. Men dette er et Mikke Mus-parlament, med 43 % oppslutning ved siste valg, bestående i hovedsak av oversittende politikere fra hjemlandet, og uten en forutgående debatt noe sted om hva velgerne i tilfelle ville ha ut av EU? Det er ingen felles offentlighet i den Europeiske Union. Det hjelper ikke med 25 tolker på hvert møte – folket er jo ikke tilstede og får noen oversettelse. Lisboatraktaten tar EU enda et nytt skritt i retning Europas forente stater. De er ikke der enda, og det går nok en god stund før de kommer dit – til det er motsetningene og rivaliseringa mellom de store hundene – de som virkelig bestemmer i EU; Berlin, Paris, London – enda for store. Men de er enige om retninga for felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, mer overnasjonalitet i asyl- og justispolitikk, arbeidsmarkedspolitikk m.m. Til tirsdag iverksettes Lisboatraktaten, og da skifter EF-domstolen navn til EU-domstolen. Det er ikke bare symbolikk! EU blir en juridisk person, og skal inngå alle internasjonale avtaler på vegne av medlemslandene. Det er dette EU Norge skal innlemmes i. Det er mye mer av alt det vi var mot i 1994. Robert Fico, Slovakias statsminister har definert det slik: ”I EU er det to typer hunder. Små hunder og store hunder. Oppgaven til de små hundene er å finne ut hvilken stor hund man skal løpe etter.” Ja, og dette er på tvers av alt det vi mener med et levende folkestyre. Anne Enger hadde så sørgelig rett i 1994, og slagordet fra den gang står seg derfor godt den dag i dag: Ja til folkestyre – nei til union!

Source: http://www.neitileu.no/content/download/28259/252266/version/2/file/Landsm%C3%B8tetale+2009.pdf

Rptmaterialeslistafs2

LISTA PARA PUBLICAR NÚMERO DE PAGO DEPARTAMENTO MUNICIPIO CODFAMILIA NOMBRES Y APELLIDOS 883529 HERMINDA DE LOS DOLOR AGUILAR DE SANCHEZ LISTA PARA PUBLICAR NÚMERO DE PAGO DEPARTAMENTO MUNICIPIO CODFAMILIA NOMBRES Y APELLIDOS LISTA PARA PUBLICAR NÚMERO DE PAGO DEPARTAMENTO MUNICIPIO CODFAMILIA NOMBRES Y APELLIDOS 883367 LUCIA DEL CARME

tratodigital.com.br

Dia: 04 de setembro de 2011 • Horário: das 09 às 13h Duração: 04 (quatro) horas, incluído o tempo para o preenchimento do cartão-resposta 1. Aguarde autorização para abrir o caderno resposta por erro de preenchimento ou por rasuras feitas pelo candidato. A marcação de 2. Confira seu número de inscrição e nome. 3. A interpretação das questões é parte do processo d

Copyright © 2011-2018 Health Abstracts